Bedre sent enn aldri!

Dette er vel en stund siden, men legger den ut:) Handler om første dagen til meg og venninna mi på Hovefestivalen;) Les hele denna så er du flink:D .. Dette skulle egentlig bli en hel historie om min opplevelse av Hove, men jeg fant ut at det var altfor mange detaljer så det sluttet med denne;)

Avreise til Hove, 24.juni 2007.

Sto opp relativt tidlig og pakket de siste tingene. Så bar det av sted i bilen til pappa til Lillestrøm stasjon. Ikke før jeg hadde satt meg på toget fikk jeg en klump i halsen og ble lettere manisk da jeg fant ut at jeg hadde etterlatt toalettmappen min hjemme på badet. Sminken min, min elskede tannbørste og viktigst av alt; årsaken til at jeg ikke løper ned gud og værmann: linsene mine. Jeg spratt opp på beina og var på vei til å hoppe av toget da jeg til min store forskrekkelse hørte den altfor kjente stemmen si: ”Dørene lukkes” før togdørene gled igjen. Panikkslagen tastet jeg mitt fars nummer og sekunder senere hørte jeg hans rolige stemme i andre enden. Jeg skrek og hylte og tiltrakk meg vel oppmerksomheten fra samtlige medkollektivere. Jeg ba på mine knær om at han var nødt til å kjøre til Oslo S hvor jeg for øvrig skulle vente i en time før mitt endelige tog kom. Etter mye mas og tjas, fikk jeg til slutt hende i toalettmappen min og jeg var klar til avreise. Jeg møtte Ida ved toget og vi steg om bord. Smarte Ida hadde selvfølgelig bestilt plassbillett god tid i forveien, mens jeg noen uker i forveien hadde avfeid hennes forespørsel om jeg hadde gjort det samme med et ”Pøh, plassbillett er for pyser!”. Derfor ble jeg litt paff når konduktøren pent fortalte meg at ”nei, dette toget er fullt, men du kan få sitte i gangen”. Sitte i gangen? I fire timer? Morsom du. Men lykken smilte da vi kunne fastslå at Idas sidesete faktisk var ledig. Snakk om flaks! Gleden var imidlertid kortvarig for på Asker stasjon kom det på to gutter: han ene lav og litt lubben og han andre høy, tynn og svart hår. Sistnevnte ville nok falt innenfor kategorien emo hvis man skulle klassifisert han. Uansett, disse to guttene stoppet foran oss og tittet opp på setenummeret. Så tittet de ned igjen og så forlegent på meg og Ida før blikket deres flakket oppover igjen. Ingen sa noe og siden jeg hadde sett meg grundig lei på denne pinlige tausheten og disse guttenes overdrevne sjenanse sa jeg: ”Kanskje vi sitter på plassene deres?”. De nikket nølende i takt og ble sprutrøde i trynet begge to.

Toget kjørte endelig inn på Arendal stasjon og jeg tenkte lettet at NÅ er vi endelig her. Men der tok jeg ikke bare feil, jeg tok GRUNDIG feil. Vi måtte slepe bagasjen fra togstasjonen, inn i en endeløs bru, bortover en gate og så til kaja i noe som føltes som timevis. På veien ble vi kjent med noen karer, en av de hadde faktisk blond afro akkurat som Ida :O Uansett, vi slo følge bort til fergen som skulle ta oss til bussen som skulle ta oss til Hove. Ved billettstasjonen snek jeg til meg et ølbånd og det var briefing på høyt nivå bortover havet. Vel fremme måtte vi drasse enda litt mer på bagasjen vår før vi kom inn på selve camp-området. Vi tuslet litt rundt og så etter potensielle teltplasser. Vel, vi har aldri påstått at vi er noen kløppere på friluftsliv så rett som det var slet vi litt. Det var derfor lettelsen var stor da vi hørte en mannestemme nedenifra si på bred trøndersk: ”Dokker kan godt slå ned teltet dokkers her sjø!” Ida og jeg så ned og synet som møtte oss var et partytelt og tre menn i hver sin campingstol. Vi smilte og lot oss ikke be tre ganger før vi sukket lettet, kastet fra oss bagasjen og gikk for å hilse på de nye naboene våre. Terje, Åge og Gunnar het de og de kom visstnok dagen før. Den sosiale sammenkomsten varte ikke lenge for vi kom på at pliktene kalte og teltet skulle opp. Vagt husket jeg min fars tekstmelding i bakhodet: God tur til Hove. Husk TELT før øl. Jeg humret for meg selv før jeg gikk løs på teltpluggene. Vi fikk tilbud om hjelp, men dette viftet Ida lett bort mens jeg hørte henne fornærmet mumle noe om ”friluftsjenter”.

Yess, å lenger kom jeg ikke =/
faeeen! :P